Slutt på gratispengene?

Av Harald Magnus Andreassen - 19.jun.2006 @ 11:54 - Kommentér

De siste ukene har vært ville på finansmarkedene. Metallpriser og aksjekurser har gått veggimellom. Obligasjonsrentene har steget, falt og steget. Dollaren har falt mye og steget litt. Markedene er åpenbart i villrede, og jeg tror noen av dem er i ubalanse.


Det er flere forklaringer på turbulensen. Mange har gitt skylden på den nye – og dermed uerfarne ­– sentralbanksjefen i USA, Ben Bernanke. Han skal ha gitt litt sprikende meldinger om utsiktene for inflasjon og renter i USA, noen av dem når han ikke burde (til den populære finansjournalisten Maria Bartiromo, på en privat middag!). Men det er for enkelt å legge skylden på Bernanke.  Han kom på jobben på da renten i USA hadde kommet nært et nøytralt nivå og veksten i amerikansk økonomi trolig er i ferd med å dempes noe. Samtidig stiger prisveksten litt, og det etter Fed i et krysspress. Når banken er usikker på veien videre, er det ikke like enkelt å gi tindrende klare meldinger om rentefotens gang. Dessuten har svingningene i de kortsiktige renteforventningene faktisk ikke vært større en enn normalt.

Andre mener turbulensen skyldes angst for inflasjonen eller angst for sentralbankenes angst for inflasjonen. Hadde det første vært riktig, ville ikke lange renter falt de siste ukene. Hadde angsten for sentralbankenes angst vært reell, ville de korte rentene ha steget mye, nå. Det har de ikke. Inflasjonen utenom oppgangen i energiprisene er dessuten ikke høy, som lønnsveksten (men begge er litt i overkant, i USA).

Jeg tror turbulensen på store deler av finansmarkedet skyldes pengepolitikken, men i et litt mer langsiktig perspektiv enn markedet nå fokuserer på, og kan ha mer langsiktige konsekvenser.


Etter at aksjeboblen og investeringsboomen sprakk i 2000/2001 støttet sentralbankene økonomiene med saftige rentekutt. Sammen med store skattekutt og økte offentlige utgifter i USA førte det til at veksten tok seg bra opp fra 2003. Holder anslagene for inneværende år, vil 2004 – 2006 bli den beste vekstperioden for verdensøkonomien siden første del på 60-tallet. Kina bidrar selvsagt også bra, men deler av veksten her er også avhengig av sterk vekst i etterspørselen i Vesten.

Samtidig har de lave renten dratt i gang en kraftig oppgang i boligprisene nesten overalt – med en tilhørende rask vekst i husholdningenes gjeld. Tilgangen på billige penger og mange gode historier om at Kina og deretter India vil trenge alt som finnes og mer enn det av råvarer og olje har ført til at mange har investert i råvaremarkedene og prisene har steget kraftig, inntil de siste ukene dramatiske fall. Veksten i konsumprisene er fortsatt moderat, men den er ikke farlig lav noen steder.

Dermed ser sentralbankene at de ikke trenger å gi gass lenger.  


I USA har Federal Reserve allerede hevet renten fra en til fem prosent på to år og markedet venter nå en videre renteoppgang til 5,5 prosent. I Europa har Den europeiske sentralbanken begynt normaliseringen av renten, og det går trolig mot slutten på 0-rentepolitikken i Japan i løpet av året. Kina har også satt opp renten, sammen med mange andre land og Kina har vedtatt flere andre tiltak for å bremse veksten.

 

Jeg tror flere markedsaktører nå ser at den rikelige tilgangen på «gratispenger» går mot slutten. Verdensøkonomien og alle lånefinansierte prosjekter vil ikke bli overrislet av en helt uvanlig rask vekst i pengemengde og kreditt til lav pris til evig tid. Ettersom renten er lav og inflasjonen normal, kan investorene heller ikke legge til grunn at sentralbankene vil kutte renten ved første signal om lavere vekst.

Selv om lange renter ikke kanskje ikke stiger mer der de har steget mest (som i USA), vil oppgangen i korte renter uansett merkes. Mange har lånt mye på flytende rente, fordi den var lavere enn fastrenten, vil vi tro. (I Norge har nesten ingen bundet renten på nye lån). Det fører til at normaliseringen av de korte rentene svir mer enn vanlig – fordi mange har en mye høyere gjeld enn normalt og «spekulanter» har vært aktive på alt fra bolig- til råvaremarkeder. Det gir ikke de beste utsiktene for vekst i privat forbruk og boliginvesteringene, særlig ikke der hvor sparingen har falt mye og er lav, som i USA.


Metallmarkedene er utsatt. Prisene ligger langt over produksjonskost for selv de dyreste, nye produksjonsanleggene. Superprofitter varer normalt ikke lenge. Men lavere råvarepriser vil være meget godt nytt for verdensøkonomien, ikke et faresignal så lenge prisfallet ikke skyldes knekk i etterspørselen.

Og selv om mange husholdninger, særlig i USA, har stukket fellen langt, er sparingen samlet sett høy i Europa og Asia. Bedriftene er i eksemplarisk stand, de tjener mye og har ennå ikke rukket å overinvestere.

Og viktigst av alt: Sentralbanker flest trenger ikke bremse hardt, de fleste skal slutte å gi kraftig gass. Det bør være til å leve med. Det er bråstoppene som er farlig.


Derfor faller aksjemarkedet

Av Harald Magnus Andreassen - 14.jun.2006 @ 14:52 - Kommentér
De siste ukene har vært ganske ville på finansmarkedene. Metallprisene har skutt i været, og nå (mandag 15. mai) faller de uvanlig mye. Oljeprisen har steget mye. Rentene har steget i de fleste land, aksjemarkedene har steget og deretter falt, og Oslo Børs har vært mørkerød. Dollaren har falt kraftig. Markedene er åpenbart i villrede og jeg tror også i ubalanse. Hva er det som skjer?

Det er mange mulige forklaringer. Jeg har en sterk mistanke om at rentepolitikken i de viktigste sentralbankene er viktig. Etter at aksjeboblen sprakk i 2000/2001 måtte sentralbankene støtte økonomiene ved å kutte renten langt ned. Sammen med store skattekutt og økte offentlige utgifter i USA (ekspansiv finanspolitikk) førte det til at veksten tok seg bra opp fra 2003. Holder anslagene for verdensøkonomien for inneværende år, vil 2004 – 2006 bli den beste vekstperioden siden første del på 60-tallet. Kina bidrar selvsagt også bra, stort sett uavhengig av pengepolitikken i Vesten.
Den høye BNP-veksten, prisprispresset på mange råvarer og en kraftig gjeldsvekst m/ tilhørende rask økning i boligprisene har ført til at sentralbankene har lagt om kursen, selv om inflasjonen ikke er spesielt høy.

I USA har Federal Reserve hevet renten fra 1% til 5% på to år, trolig en ganske passe takt i renteøkningene for en økonomi som vokser over trend og hvor arbeidsledigheten faller (noe på å tenke på for Norges Bank?). I Europa har ESB begynt normaliseringen av renten, og det går trolig mot slutten på 0-rentepolitikken i Japan. Kina har også satt opp renten, sammen med mange andre land.

Oppgangen i sentralbankrentene har ført til at de langsiktige rentene også har steget en god del, godt over 1 prosentpoeng i USA siden i fjor høst (og 2 pp fra bunnen i 2003). Når rentene stiger blir det dyrere å lånefinansiere investeringer, også for de som låner for å kjøpe aksjer. Selv om økte renter de siste årene har vært et signal om bedre vekst (også i bedriftenes inntjening), er det grenser for hvor lenge det er behagelig at renten stiger. Dessuten har nok mange kommet til den erkjennelsen at de langsiktige rentene (som sentralbankenes renter) har vært for lave de siste årene. Lange renter er fortsatt lave i forhold til faktisk eller forventet inflasjon. Realrenten er altså fortsatt lav. Så selv om vekstforventningene blir noe dempet, er det slett ikke sikkert at rentene kommer særlig ned igjen, i alle fall ikke med det første.

Markedene kan nå begynne å reagere på at gratispengene blir borte (dvs. at renten blir normalisert). Mange har lånt mye på flytende rente, fordi den var lavere enn fastrenten, vil vi tro. (I Norge har nesten ingen bundet renten på nye lån). Det fører til at normaliseringen av de korte rentene svir mer enn vanlig – når mange har en mye høyere gjeld enn normalt. Det gir ikke de beste utsiktene for vekst i privat forbruk og boliginvesteringene, særlig ikke der hvor sparingen har falt mye og er lav, som i USA.

Uroen og usikkerheten for renter, vekst og inflasjon stresser nå finansmarkedene. Derfor blir utslagene store, og det kan innevarsle et svakere konjunkturer ute.

Hadde ikke bedriftene vært i eksemplarisk god stand, ville vi ha vært skikkelig bekymret. Både i Norge og i utlandet er imidlertid bedriftenes inntjening meget bra, samtidig som de ikke har rukket å overinvestere i ny kapasitet. Bedriftene øker gjelden, men den er fortsatt ikke farlig høy. Økte investeringene kan holde veksten oppe.

Likevel tror jeg det er farlig å satse på at råvareprisene skal stige videre, oljeprisen forbli høy og rentene lave til evig tid. Det er ikke normalt med superprofitt i råvaresektorene i lang tid.

Tenk over det om du har mye av pengene dine på en konjunktur- og oljeprisfølsom aksjebørs.


Første innlegg

Av Harald Magnus Andreassen - 13.jun.2006 @ 17:01 - Kommentér

Velkommen til min blogg!


Harald Magnus Andreassen

Harald Magnus Andreassen er en av nestorene i det norsk rentemarkedet. For tiden er han sjeføkonom i First Securities / Swedbank Oslo. Utdannelsen har han fra Universitetet i Oslo hvor han er utdannet samfunnsøkonom. Har har tidligere arbeidet i Bankforeningen, Econ og har vært sjeføkonom i First Securities/Swedbank Oslo (før kjent som Elcon) siden 1994. Andreassen har i mange år tronet på toppen av Prosperas-rankingen over norske makroøkonomer.

juni 2006
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12
13
14
15 16 17 18
19
20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits