Mangler landet folk?

Av Harald Magnus Andreassen - 23.apr.2007 @ 12:07 - Kommentér

Norske bedrifter har aldri før rapportert om større mangel på arbeidskraft og det er mangel på alt, overalt.

Arbeidsledigheten har aldri falt raskere (i følge arbeidskraftundersøkelsen) og ledighetsnivået er det laveste på 20 år selv om arbeidsinnvandringen aldri har vært større. Vi ser klare tegn på at lønnsveksten tar seg opp. Da må det være et åpenbart problem at landet mangler arbeidskraft - og at vi trenger en storstilt arbeidsinnvandring og at vi må gå til land utenfor EU om vi ikke får tak i nok herfra. Et par statsråder mener at vi for eksempel kunne utdanne helse- og omsorgsarbeidere i fattige uland, la dem avtjene noen pliktår i Norge og så returnere dem til sine hjemland, slik at vi får 100.000 årsverk som vi mangler om noen år og u-landene får utdannede og erfarne helsearbeidere.


En bedrift mangler folk, ikke et land

Mye innvandring lar seg ikke lenger styre. Vi har lenge hatt et felles nordisk arbeidsmarked, nå får vi et felles europeisk arbeidsmarked - og EU utvides stadig. Forflytningene over landegrensene blir større enn før. Såfremt vi klarer å innpasse den nye arbeidskraften uten for store sosiale spenninger hos oss, er det i hovedsak bra. De som kommer får utnyttet sin arbeidskraft og evner bedre enn i sine hjemland og vi får tilgang på fleksibel arbeidskraft.


For en samfunnsøkonom er det likevel et tankekors at det nå er opplest og vedtatt at landet mangler arbeidskraft. Et land mangler ikke arbeidskraft, selv bedriftene samlet sett ønsker å ansette flere enn de som er tilgjengelige, vil en økonom si. Formålet med mye økonomisk politikk er å få det folket man har, i arbeid. Dersom man lykkes med det, vil arbeidsledigheten være lav og bedriftene vil melde om mangel på arbeidskraft. Det er derfor et sunnhetstegn at bedriftene sier at de mangler folk. Mangelen på arbeidskraft skal begrense veksten i en økonomi som er god!


Innstramminger
Dersom mangelen på arbeidskraft ble for stor, ville vi i «gamle» dager si at myndighetene måtte prøve å dempe etterspørselen for å få en balansert økonomisk utvikling over tid. Finanspolitikken kunne strammes inn ved skatteøkninger eller kutt i offentlige utgifter. Rentene kunne settes opp. Man ville prøve å få en sterkere valutakurs, slik at bedriftenes konkurranseevne ble svekket og de ikke påtok seg oppdrag landet samlet sett ikke hadde ressurser til å levere.


Ser vi på norsk økonomi i dag, er det åpenbart at veksten er mye høye enn normalt. Oppskriften burde være: Den økonomiske politikken må strammes inn.


Norges Bank trykker mindre hardt på rentefoten enn før, men er langt fra å bremse. Banken er (altfor) opptatt med inflasjonen, som fortsatt er lav. Finanspolitikken gir svakt gass; kanskje ikke så rart når handlingsreglen gir mer oljepenger til «lovlig» bruk. Og industrien skriker opp om at den frykter en sterkere krone, selv om bedriftene påtar seg flere oppdrag enn de klarer å utføre.


Gitt at den økonomiske politikken er som den er, er det i dagens konjunktursituasjon ikke nødvendigvis galt å trekke på arbeidskraftreserver i andre land. Men storstilt arbeidsinnvandring er fornuftig bare dersom det bidrar til å gjøre landet bedre å bo i på lang sikt for de som bor her i dag, ikke som en nødventil for en feilslått stabiliseringspolitikk.


BNP eller BNP per innbygger?
Arbeidsinnvandring kan berike det norske samfunnet, men de økonomiske fordelene er nok ikke så store. Vi kan tjene en slant på gjestearbeidere hvis vi satser på de unge og spreke, som vi betaler i laveste laget for å ta de jobbene gode nordmenn ikke ønske å ta og som vi sender ut igjen før de skaffer seg familie, blir syke og gamle uten at de får med seg noen pensjon eller rettigheter på norske velferdsytelser.


Men uten slik «flaks» i utvelgelsen av gjestearbeidere - som de fleste av oss  vil ha problemer med å forsvare -blir ikke vi som bor i landet her på forhånd rikere med økt arbeidsinnvandring. BNP (samlet verdiskaping) blir større, men ikke BNP pr innbygger, som hver av oss lever av. Innvandrere trenger normalt boliger, veier og skoler - og deretter sykehus og sykehjem, som oss andre. Vinninga vil gå opp i spinninga, også for staten.

Et land mangler altså ikke folk, det er det bedriftene som gjør, i alle fall under normale omstendigheter. Dersom offentlig sektor ikke klarer å få tak i nok folk til å utføre de velferdstjenestene folket ønsker, er problemet at konkurranseevnen for bedriftene for god. De etterspør mer arbeidskraft enn landet disponerer. Høyere lønninger, en sterkere valutakurs eller økte skatter vil løse det problemet, ikke et større folk.


Forslaget om å innføre 100.000 helse- og omsorgsarbeidere fra fattige u-land kan være bra, men kanskje ikke med alle de begrunnelsene som så langt er brakt til torgs.


Harald Magnus Andreassen

Harald Magnus Andreassen er en av nestorene i det norsk rentemarkedet. For tiden er han sjeføkonom i First Securities / Swedbank Oslo. Utdannelsen har han fra Universitetet i Oslo hvor han er utdannet samfunnsøkonom. Har har tidligere arbeidet i Bankforeningen, Econ og har vært sjeføkonom i First Securities/Swedbank Oslo (før kjent som Elcon) siden 1994. Andreassen har i mange år tronet på toppen av Prosperas-rankingen over norske makroøkonomer.

april 2007
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23
24 25 26 27 28 29
30            
hits