Slutt på gratispengene?

Av Harald Magnus Andreassen - 19.jun.2006 @ 11:54

De siste ukene har vært ville på finansmarkedene. Metallpriser og aksjekurser har gått veggimellom. Obligasjonsrentene har steget, falt og steget. Dollaren har falt mye og steget litt. Markedene er åpenbart i villrede, og jeg tror noen av dem er i ubalanse.


Det er flere forklaringer på turbulensen. Mange har gitt skylden på den nye – og dermed uerfarne ­– sentralbanksjefen i USA, Ben Bernanke. Han skal ha gitt litt sprikende meldinger om utsiktene for inflasjon og renter i USA, noen av dem når han ikke burde (til den populære finansjournalisten Maria Bartiromo, på en privat middag!). Men det er for enkelt å legge skylden på Bernanke.  Han kom på jobben på da renten i USA hadde kommet nært et nøytralt nivå og veksten i amerikansk økonomi trolig er i ferd med å dempes noe. Samtidig stiger prisveksten litt, og det etter Fed i et krysspress. Når banken er usikker på veien videre, er det ikke like enkelt å gi tindrende klare meldinger om rentefotens gang. Dessuten har svingningene i de kortsiktige renteforventningene faktisk ikke vært større en enn normalt.

Andre mener turbulensen skyldes angst for inflasjonen eller angst for sentralbankenes angst for inflasjonen. Hadde det første vært riktig, ville ikke lange renter falt de siste ukene. Hadde angsten for sentralbankenes angst vært reell, ville de korte rentene ha steget mye, nå. Det har de ikke. Inflasjonen utenom oppgangen i energiprisene er dessuten ikke høy, som lønnsveksten (men begge er litt i overkant, i USA).

Jeg tror turbulensen på store deler av finansmarkedet skyldes pengepolitikken, men i et litt mer langsiktig perspektiv enn markedet nå fokuserer på, og kan ha mer langsiktige konsekvenser.


Etter at aksjeboblen og investeringsboomen sprakk i 2000/2001 støttet sentralbankene økonomiene med saftige rentekutt. Sammen med store skattekutt og økte offentlige utgifter i USA førte det til at veksten tok seg bra opp fra 2003. Holder anslagene for inneværende år, vil 2004 – 2006 bli den beste vekstperioden for verdensøkonomien siden første del på 60-tallet. Kina bidrar selvsagt også bra, men deler av veksten her er også avhengig av sterk vekst i etterspørselen i Vesten.

Samtidig har de lave renten dratt i gang en kraftig oppgang i boligprisene nesten overalt – med en tilhørende rask vekst i husholdningenes gjeld. Tilgangen på billige penger og mange gode historier om at Kina og deretter India vil trenge alt som finnes og mer enn det av råvarer og olje har ført til at mange har investert i råvaremarkedene og prisene har steget kraftig, inntil de siste ukene dramatiske fall. Veksten i konsumprisene er fortsatt moderat, men den er ikke farlig lav noen steder.

Dermed ser sentralbankene at de ikke trenger å gi gass lenger.  


I USA har Federal Reserve allerede hevet renten fra en til fem prosent på to år og markedet venter nå en videre renteoppgang til 5,5 prosent. I Europa har Den europeiske sentralbanken begynt normaliseringen av renten, og det går trolig mot slutten på 0-rentepolitikken i Japan i løpet av året. Kina har også satt opp renten, sammen med mange andre land og Kina har vedtatt flere andre tiltak for å bremse veksten.

 

Jeg tror flere markedsaktører nå ser at den rikelige tilgangen på «gratispenger» går mot slutten. Verdensøkonomien og alle lånefinansierte prosjekter vil ikke bli overrislet av en helt uvanlig rask vekst i pengemengde og kreditt til lav pris til evig tid. Ettersom renten er lav og inflasjonen normal, kan investorene heller ikke legge til grunn at sentralbankene vil kutte renten ved første signal om lavere vekst.

Selv om lange renter ikke kanskje ikke stiger mer der de har steget mest (som i USA), vil oppgangen i korte renter uansett merkes. Mange har lånt mye på flytende rente, fordi den var lavere enn fastrenten, vil vi tro. (I Norge har nesten ingen bundet renten på nye lån). Det fører til at normaliseringen av de korte rentene svir mer enn vanlig – fordi mange har en mye høyere gjeld enn normalt og «spekulanter» har vært aktive på alt fra bolig- til råvaremarkeder. Det gir ikke de beste utsiktene for vekst i privat forbruk og boliginvesteringene, særlig ikke der hvor sparingen har falt mye og er lav, som i USA.


Metallmarkedene er utsatt. Prisene ligger langt over produksjonskost for selv de dyreste, nye produksjonsanleggene. Superprofitter varer normalt ikke lenge. Men lavere råvarepriser vil være meget godt nytt for verdensøkonomien, ikke et faresignal så lenge prisfallet ikke skyldes knekk i etterspørselen.

Og selv om mange husholdninger, særlig i USA, har stukket fellen langt, er sparingen samlet sett høy i Europa og Asia. Bedriftene er i eksemplarisk stand, de tjener mye og har ennå ikke rukket å overinvestere.

Og viktigst av alt: Sentralbanker flest trenger ikke bremse hardt, de fleste skal slutte å gi kraftig gass. Det bør være til å leve med. Det er bråstoppene som er farlig.


Kommentarer:
Postet av: Georg

For så vidt enig i kommentaren. Finansmarkedene har tendens til å over-reagere. USA has vært gjennom år med Clinton, hvor dollaren var sterk og underskuddet snudd. Økonomien var sterk, og svingte stabilt oppover. Nå har dollaren falt med 30% på 5 år, bensinprisen har tredoblet seg siden Clinton, og det er mye mer geopolitisk usikkerhet siden Bush ble prez. Tror det har noe å gjøre med at markedet ikke helt vet hvor det skal. USA som geopolitisk supermakt kan ikke lengre bli finansiert av økonomien, og som en lånefinansiert fiasko er det grenser for hvor lenge det kan holdes gående. Kan markedet miste tålmodigheten?

19.jun.2006 @ 17:11

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/1488155

Harald Magnus Andreassen

Harald Magnus Andreassen er en av nestorene i det norsk rentemarkedet. For tiden er han sjeføkonom i First Securities / Swedbank Oslo. Utdannelsen har han fra Universitetet i Oslo hvor han er utdannet samfunnsøkonom. Har har tidligere arbeidet i Bankforeningen, Econ og har vært sjeføkonom i First Securities/Swedbank Oslo (før kjent som Elcon) siden 1994. Andreassen har i mange år tronet på toppen av Prosperas-rankingen over norske makroøkonomer.

hits