Sosialdemokrati på det dummeste

Av Harald Magnus Andreassen - 22.jun.2007 @ 10:29 - Kommentér
Hvordan i all verden kan samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg forsvare at staten skal bli minoritetseier i et stort industriselskap som Aker Kværner? Er det statens rolle i en markedsøkonomi å ta minoritetseierposter i bedrifter som opererer på helt ordinære markeder, i konkurranse med andre bedrifter? Er det riktig av staten å øke sin eksponering mot oljesektoren - attpåtil til pris som kan være stiv?

Vel, han overlot salgsarbeidet til næringsminister Dag Andersen i dag. Det gjør han nok klokt i. Det blir neppe like morsomt etterpå.

Det har lenge vært kjent at Kjell Inge Røkke og Aker ønsket å selge seg ned i Aker Kværner. Det kan det være gode grunner til. Det er Klondyke i olje- og gassektoren, og det kan knapt gå bedre enn det gjør i dag i leverandørindustrien. Det setter aksjemarkedet pris på og aksjekursen har gått 500 prosent på tre år.

En dag blir ikke etterspørselen like sprek som i dag - og andre selskaper gjør hva de kan for å komme inn i denne sektoren. Da er det ikke sikkert marginene blir like gode som i dag. Dette er selvsagt tidspunktet for en eier som har tjent store papirverdier under oppturen å realisere disse og samtidig redusere sin eksponering mot dette segmentet i økonomien. Selv om han tror det vil gå bra lenge, er det en viss risiko for at det ikke gjør det!

Men at det samtidig er tidspunktet - om det noen gang skulle være det - for staten å øke sin eksponering mot olje- og gassegmentet, er slett ikke like åpenbart. De fleste ville tro at en normal porteføljetenkning fra statens side vil være å redusere eksponeringen mot olje- og gass. Professor Robert Shiller fra Yale, som besøkte Oslo forrige uke, argumenterte godt for at staten burde redusere sin oljeeksponering. Nå øker den.

Det er heller ingen gode grunner for at staten skal bli en enda større eier i norsk næringsliv i bedrifter som ikke har noen annen funksjon enn å gi avkastning til eierne ved å være dyktige og fleksible i de markedene de opererer.

Det kan være historiske grunner til at staten har kommet inn på eiersiden i bedrifter som om utnytting av naturressurser i en tidlig fase (Statoil og Hydro), felles infrastruktur (Telenor) eller økonomiske kriser (bankene). Aker Kværner er ikke et slikt selskap. Dessuten har staten over tid redusert sine eierandeler i de selskapene den har kommet inn i, ofte initiert av Arbeiderpartiet.

Det er ikke statens rolle å drive butikk. Den skal drive politikk. Rollen som butikkeier kan ofte komme i konflikt med politikkrollen. I bedrifter hvor private er medeiere, kan heller ikke staten drive politikk på de andre eiernes bekostning. Det setter både aksjeloven og alminnelig anstendighet en stopper for. Det er heller ingen grunn til å tro at politikere eller byråkrater er bedre til å drive butikk en private eier. Vi har i alle fall ikke mange eksempler. Derfor er det knapt politikere i denne verden som vil ha mer statlig eierskap i næringslivet.

Den eneste grunnen til at staten kjøper er at en norsk storeier ønsket å selge og regjeringen har lett med lys og lykte etter noe verktøy i den næringspolitiske verktøykassen. Nå har staten klart å låse fast et norsk/svensk eierskap i selskapet i 10 år ved å kjøpe 12 prosent av selskapet (staten kjøper 30 prosent av et holdingselskap som eier 40 prosent av Aker Kværner). I en utrolig dynamisk bransje som gjennomlever store økonomiske sykler er det slett ikke sikkert at det er riktig å låse eierskapet i 10 år. Og om staten skulle legge kjelker i veien for bedriftsøkonomiske lønnsomme strukturendringer, blir det samfunnsmessige tapet like stort som det bedriftsøkonomiske.

Med de argumenter som staten nå går inn i Aker Kværner på, hvilke andre selskaper kan da staten ikke gå inn i? Vi har utallige bedrifter som har utviklet god teknologi og som kan være greie å ha. Skal staten blokkere strukturendringer i disse bedriftene i 10 år? Eller var det kun angsten for at russerne kommer, som fikk staten til å løse ut Røkke til en for ham hyggelig pris? Aksjekursen på Aker stiger i dag, prisen på Aker Kværner faller. Dealen var bedre for Røkke enn for staten.

Svenske hiver seg vel med i håp om å komme med i det norske olje- og gasseventyret eller å få solgt noen jagerfly. For Investor er dessuten investeringen kun lommerusk.

Dette er ikke et stort norsksvensk industriprosjekt. Det er Røkke som får solgt seg ned, uten å måtte kutte prisen.

Sorry Jens, dette er norsk sosialdemokrati på det dummeste.

Man er desperat etter å vise handlekraft på en arena hvor man ikke har noe å gjøre, har lite å bidra med og derfor handler dumt. Og hvor i all verden har Kristin Halvorsen og Finansdepartementet vært?

Hvem har skylda, du og jeg eller Kristin?

Av Harald Magnus Andreassen - 21.mai.2007 @ 11:22 - Kommentér
Hvorfor stiger renten? Er det fordi du og jeg eller finansminister Kristin Halvorsen bruker for mye penger?

På TV-debatter og i nettdebatter er mange sikre: Det er statens og kommunenes bruk av penger som presser renten opp.

Mer ekspansivt budsjett
I forrige uke la regjeringen frem revidert nasjonalbudsjett. Det viser seg at staten brukte mindre oljepenger i 2006 enn man først anslo. Veksten i norsk økonomi er svært sterk, skatteinntektene øker og en del utgifter blir lavere. Regjeringen la til grunn at noe av denne forbedringen blir videreført i 2007, slik at det blir brukt mindre oljepenger enn handlingsreglen gir rom for, for første gang!

Men når budsjettbalansen for 2007 ikke antas å bli styrket like mye som 2006-balansen faktisk ble, vil årets budsjett virke mer ekspansivt på norsk økonomi. Staten øker utgiftene raskere enn inntektene (utenom oljeinntektene og justert for effektene av konjunkturene) og tilfører dermed mer kjøpekraft enn den trekker inn.

Når arbeidsledigheten nå har falt mye og det er lite arbeidskraft igjen, vil de fleste mene at en mer ekspansiv finanspolitikk bidrar til økt rente. Selv om SSBs modeller ikke er helt med på denne sammenhengen, mener de fleste at det er tilfellet, også jeg. Men la oss se litt mer på tallene, ikke bare «fortegnet» på effekten av finanspolitikken.

70 mrd. mer
Ta først de siste årene under ett, hva har ført til oppgangen i norsk økonomi, privat eller offentlig etterspørsel? Fra 2003 til 2006 har verdiskapingen i Fastlands-Norge samlet steget over fem prosent raskere enn normalt, eller rundt 70 milliarder kroner mer enn en vanlig vekst i økonomien, regnet i «volum».

Hadde vi tatt med gevinsten av at prisene på det vi selger til utlandet har steget i forhold til det vi importerer, har gevinsten vært enda større! Men vi skal nå se på den «fysiske» aktiviteten i økonomien og regner verdiskapingen i faste priser.

Av de 70 milliardene i ekstra produksjon, kan vi forklare 46 milliarder med at privat forbruk og boligbyggingen har steget mye mer enn normalt. Vel 20 millliarder kan forklares med et ekstra løft i oljeinvesteringene og knapt 20 milliarder med økt investeringer i Fastlands-bedriftene.

Hva så med utgiftene i offentlig sektor? I forhold til en langsiktig trenvekst på vel 2,5 prosent i de offentlig utgiftene til skoler, sykehus, veibygging, forsvar og noen byråkrater (=offentlig forbruk og investeringer) var den faktiske veksten lavere. Utgiftene steg syv milliarder kroner mindre «enn normalt». Skattelettene i første del av perioden førte til at statens bidrag til veksten i økonomien samlet sett var positiv, kanskje rundt ni milliarder, men fortsatt ikke veldig stor i forhold til veksten i privat etterspørsel. Så økte importen noe raskere enn eksporten. Det gir et negativt bidrag til samlet vekst på syv milliarder.

Sysselsetting
Endringen i sysselsettingen bekrefter bildet. Sysselsettingen i privat sektor har steget cirka fire prosent raskere enn normalt siden 2003, eller ca 60.000 personer. I offentlig sektor har sysselsettingen samlet steget cirka en prosent mindre enn normalt i denne perioden, tilsvarende cirka 7.000 sysselsatte. Det er altså en uvanlig sterk vekst i privat sektor som har kjørt sysselsettingen opp og ledigheten ned.

Det er denne gode veksten som har vært den lykkelige (!) årsaken til at renten har steget fra 1,75 prosent til 4 prosent (og til at vi kommer sikkert til minst 5 prosent rente i år). Norges Bank trenger ikke lenge å støtte økonomien med en unormalt lav rente lenger. Banken venter at høy vekst vil føre til at inflasjonen en dag kommer opp til et normalt nivå.

Veksten i husholdningens bruk av penger utover den normale er i hovedsak finansert med et kraftig fall i sparingen (særlig nettofinansinvesteringene). Og vi ser at gjelden har økt uvanlig kraftig, sammen med boligprisene. Dette er gode ekstraargumenter for at renten bør tilbake til et normalt nivå, minst.

Hva med 2007?
Den rød-grønne regjeringen øker nå pengebruken, og vi ser at sysselsettingen i offentlig sektor begynner å stige minst så raskt som normalt. Basert på revidert budsjett, stimulerer staten økonomien med netto 0,6 prosent av BNP i år, eller cirka ni milliarder kroner. Jeg tror anslaget vil vise seg å være i høyeste laget, men det er ganske sannsynlig at staten når gir gass og at offentlig sysselsetting igjen stiger minst så raskt som normalt. Samtidig er det mindre ledig arbeidskraft igjen å vokse på. Det er åpenbart en stor forskjell i forhold til de foregående årene, nå bidrar offentlig sektor til økt etterspørsel!

Men fortsatt er bidragene fra privat sektor mye større enn fra det offentlige. Jeg anslår at fastlands-BNP stiger rundt 25 milliarder raskere enn trendveksten i år. Mesteparten av bidraget til økt etterspørsel kommer fortsatt fra husholdningene, en del fra bedriftene.

Vi kan nå godt si at Halvorsen, regjeringen og Stortinget nå bidrar til at renten stiger. Storparten skyldes likevel økt privat etterspørsel, ikke politikernes bruk av oljepenger. Skal jeg sette et tall på det, kan kanskje Kristin få skylden for en renteøkning på 0,25 prosentpoeng i år. De tre til fire øvrige, skyldes fortsatt rask vekst i privat sektor.

Hva med 2008?
Jeg tror veksten i norsk økonomi holder seg høy også i 2007. Arbeidsledigheten vil falle videre og det blir mindre å vokse på i 2008. Da kan presset i økonomien raskt bli for høyt. Økt offentlig pengebruk i 2008 - slik handlingsreglen gir rom for når oljefondet legger raskt på seg med en høy oljepris - vil da få større betydning for renten.

Om angsten for økt rente og kanskje en sterkere krone det er en god nok grunn til ikke å bruke mer oljepenger neste år, er jeg ikke så sikker på. Jeg tror det er en bedre grunn at vi har brukt mer enn handlingsreglen har gitt rom for i flere år, og at det da er greit å bruke mindre noen år, når økonomien går i høygir. Mer om det i en annen blogg.

Inntil videre kan du trøste deg med at det deg selv, meg og andre norske husholdninger som kan ta æren for at renten stiger.

Mangler landet folk?

Av Harald Magnus Andreassen - 23.apr.2007 @ 12:07 - Kommentér

Norske bedrifter har aldri før rapportert om større mangel på arbeidskraft og det er mangel på alt, overalt.

Arbeidsledigheten har aldri falt raskere (i følge arbeidskraftundersøkelsen) og ledighetsnivået er det laveste på 20 år selv om arbeidsinnvandringen aldri har vært større. Vi ser klare tegn på at lønnsveksten tar seg opp. Da må det være et åpenbart problem at landet mangler arbeidskraft - og at vi trenger en storstilt arbeidsinnvandring og at vi må gå til land utenfor EU om vi ikke får tak i nok herfra. Et par statsråder mener at vi for eksempel kunne utdanne helse- og omsorgsarbeidere i fattige uland, la dem avtjene noen pliktår i Norge og så returnere dem til sine hjemland, slik at vi får 100.000 årsverk som vi mangler om noen år og u-landene får utdannede og erfarne helsearbeidere.


En bedrift mangler folk, ikke et land

Mye innvandring lar seg ikke lenger styre. Vi har lenge hatt et felles nordisk arbeidsmarked, nå får vi et felles europeisk arbeidsmarked - og EU utvides stadig. Forflytningene over landegrensene blir større enn før. Såfremt vi klarer å innpasse den nye arbeidskraften uten for store sosiale spenninger hos oss, er det i hovedsak bra. De som kommer får utnyttet sin arbeidskraft og evner bedre enn i sine hjemland og vi får tilgang på fleksibel arbeidskraft.


For en samfunnsøkonom er det likevel et tankekors at det nå er opplest og vedtatt at landet mangler arbeidskraft. Et land mangler ikke arbeidskraft, selv bedriftene samlet sett ønsker å ansette flere enn de som er tilgjengelige, vil en økonom si. Formålet med mye økonomisk politikk er å få det folket man har, i arbeid. Dersom man lykkes med det, vil arbeidsledigheten være lav og bedriftene vil melde om mangel på arbeidskraft. Det er derfor et sunnhetstegn at bedriftene sier at de mangler folk. Mangelen på arbeidskraft skal begrense veksten i en økonomi som er god!


Innstramminger
Dersom mangelen på arbeidskraft ble for stor, ville vi i «gamle» dager si at myndighetene måtte prøve å dempe etterspørselen for å få en balansert økonomisk utvikling over tid. Finanspolitikken kunne strammes inn ved skatteøkninger eller kutt i offentlige utgifter. Rentene kunne settes opp. Man ville prøve å få en sterkere valutakurs, slik at bedriftenes konkurranseevne ble svekket og de ikke påtok seg oppdrag landet samlet sett ikke hadde ressurser til å levere.


Ser vi på norsk økonomi i dag, er det åpenbart at veksten er mye høye enn normalt. Oppskriften burde være: Den økonomiske politikken må strammes inn.


Norges Bank trykker mindre hardt på rentefoten enn før, men er langt fra å bremse. Banken er (altfor) opptatt med inflasjonen, som fortsatt er lav. Finanspolitikken gir svakt gass; kanskje ikke så rart når handlingsreglen gir mer oljepenger til «lovlig» bruk. Og industrien skriker opp om at den frykter en sterkere krone, selv om bedriftene påtar seg flere oppdrag enn de klarer å utføre.


Gitt at den økonomiske politikken er som den er, er det i dagens konjunktursituasjon ikke nødvendigvis galt å trekke på arbeidskraftreserver i andre land. Men storstilt arbeidsinnvandring er fornuftig bare dersom det bidrar til å gjøre landet bedre å bo i på lang sikt for de som bor her i dag, ikke som en nødventil for en feilslått stabiliseringspolitikk.


BNP eller BNP per innbygger?
Arbeidsinnvandring kan berike det norske samfunnet, men de økonomiske fordelene er nok ikke så store. Vi kan tjene en slant på gjestearbeidere hvis vi satser på de unge og spreke, som vi betaler i laveste laget for å ta de jobbene gode nordmenn ikke ønske å ta og som vi sender ut igjen før de skaffer seg familie, blir syke og gamle uten at de får med seg noen pensjon eller rettigheter på norske velferdsytelser.


Men uten slik «flaks» i utvelgelsen av gjestearbeidere - som de fleste av oss  vil ha problemer med å forsvare -blir ikke vi som bor i landet her på forhånd rikere med økt arbeidsinnvandring. BNP (samlet verdiskaping) blir større, men ikke BNP pr innbygger, som hver av oss lever av. Innvandrere trenger normalt boliger, veier og skoler - og deretter sykehus og sykehjem, som oss andre. Vinninga vil gå opp i spinninga, også for staten.

Et land mangler altså ikke folk, det er det bedriftene som gjør, i alle fall under normale omstendigheter. Dersom offentlig sektor ikke klarer å få tak i nok folk til å utføre de velferdstjenestene folket ønsker, er problemet at konkurranseevnen for bedriftene for god. De etterspør mer arbeidskraft enn landet disponerer. Høyere lønninger, en sterkere valutakurs eller økte skatter vil løse det problemet, ikke et større folk.


Forslaget om å innføre 100.000 helse- og omsorgsarbeidere fra fattige u-land kan være bra, men kanskje ikke med alle de begrunnelsene som så langt er brakt til torgs.


Om vi hamrer eller hamres...

Av Harald Magnus Andreassen - 30.jan.2007 @ 13:16 - Kommentér
...like fullt så skal der jamres!

Renten er for lav og kronen for svak. Bedriftenes konkurranseevne er så god at de etterspør mer arbeidskraft enn landet kan oppdrive. 

Forrige uke gikk først NHO-foreningen Norsk Industri ut og krevde 100.000 nye arbeidsinnvandrere til lav lønn fordi industrien ikke får tak i nok nordmenn. Så bekreftet SSBs konjunkturbarometer at industribedriftene aldri har opplevd større mangel på folk.

LES MER: Industrien mangler folk

Optimismen i bedriftene har aldri vært større. Prisene på det bedriftene selger har ikke steget raskere på 20 år og produksjonen stiger raskt. Regnskapene viser at bedriftene har aldri før tjent mer.

Dagen etter utspillet om at landet manglet arbeidskraft, gikk Norsk Industri ut og krevde at Norges Bank ikke måtte høre på alle sjeføkonomene som anbefalte banken å heve renten. Kronen kan bli for sterk og norsk industri kan bli tvunget til å flytte ut, var meldingen.

Er folket for lite?
Ut fra normal samfunnsøkonomisk analyse er det ikke lett å se sammenhengen mellom de to kravene. Mangler bedriftene folk, er det fordi deres konkurranseevne er så god at de tar på seg flere oppdrag enn de samlet klarer å utføre. Da vil det ikke være så farlig om renten og kronekursen steg noe, slik at deres konkurranseevne ble såpass mye svekket at de ikke etterspurte mer arbeidskraft enn det som var tilgjenglig.

Et land mangler ikke folk, selv om bedriftene føler at de gjør det! Hverken bedriftsledere flest eller Norsk Industri klarer å skille mellom hver enkelt bedrifts beste og landets beste. Men et land er ikke en bedrift, som professor Paul Krugman en gang skrev.

Bedriftenes utfordring er å tjene så mye penger som mulig, ved å være så konkurransedyktig i markedet som mulig. Landets utfordring er å utnytte de tilgjengelige ressursene i landet så godt som mulig. Det krever en akkurat passe kostnadsmessig konkurranseevne for landet samlet, ikke en så god som mulig. Akkurat passe til å holde hele folket i arbeid og få balanse i utenriksøkonomien over tid.

Om det er smart å importere arbeidskraft for å løse kortsiktige flaskehalser, er det ulike meninger om. Mye er avhengig om arbeidsinnvandrere reiser tilbake når det ikke er bruk for dem, om de fortrenger annen norsk arbeidskraft som nå står utenfor arbeidsmarkedet, og om lønningene til norske lønnstakere presses. De to første forholdene vet vil lite om, det siste er neppe et stort problem i dag.

Forsker Knut Røed og professor Steinar Holden advarte i Aftenposten 23. januar mot å tro at arbeidsinnvandring kan bidra til å løse landets langsiktige utfordringer når befolkningen eldres (som jeg gjorde i Dagens Næringsliv 29. desember). Landet blir ikke rikere per innbygger ved å importere innbyggere. Desstuen blir innvandrere blir pensjonister og pasienter, de også. Og før det må de ha hus og bo i og veier å kjøre på.

Er høyere rente farlig?
Nei, lav rente er det! Hvorfor sånn fokus på renten og kronekursen? Fordi en høy norsk rente skapte store problemer for norsk industri 2002? Da var verden nede i internasjonal lavkonjunktur. Andre land hadde kuttet renten ned til mellom en og tre prosent. Norges Bank mente likevel at norske renter skulle være på syv prosent til evig tid. Kronekursen steg opp til 7,20-tallet mot euroen.

Norske bedrifter har aldri vært mer pessimistiske, de tapte markedsandeler og inntjening så det sang og sa opp mange folk. Børsen ble mer enn halvert. Så når Norges Bank nå hever rentene, slår angsten inn. Vi husker alltid gårsdagens problemer best – og vi gjør hva vi kan for å unngå dem. Vi glemmer ofte at vi kan pådra oss nye problemer når vi gjør det.

For det er jo ingen likheter mellom 2002 og 2007, annet enn at Norges Bank hever renten! I dag er vi inne i den kraftigste internasjonale oppturen på 40 år, minst. Norsk økonomi går i hundre og industrien i 110 og børsen i 450.

Rentene i EMU er riktignok bare på 3,5 prosetn, men de er høyere i mange andre land. De som snakker engelsk har en rente på 5,25 – 7,25 prosent. Norske renter er altså i den nedre enden av skalaen. Kronekursen er fortsatt nær 8,20 mot euro, selv om oljeprisen er over dobbelt så høy som i 2002 og vi nå må regne med en høyere kronekurs enn tidligere; vi kan jo med god samvittighet bruke mer oljepenger.

Hvorfor maser så jeg og mange økonomer om at Norges Bank bør heve renten raskere, selv om det kan føre til en litt sterkere krone? Fordi vi er noen evige gledesdrepere? Nei, fordi vi ønsker at de gode tidene skal vare lengre! Norsk økonomi blir nå kraftig stimulert med den laveste renten siden krigen, samtidig som aktiviteten er den høyeste på 20 år arbeidsledigheten faller som en stein. Vi ser klare tegn på at lønnsveksten tar seg opp. Gjeldsveksten er uvanlig høy og boligprisene stiger uvanlig mye.

Jo lenger Norges Bank gir gass, jo mer øker sannsynligheten for at banken blir tvunget til å heve renten raskt fordi den kommer på etterskudd i forhold til lønnsvekst og priser. Da kan kronekursen stige så mye at den blir et reelt problem for bedrifter og land. Holdes renten for lav, øker risikoen for at lånefinansierte overinvesteringer skaper en ustabil økonomi.

Norsk Industri bør derfor tenke mer på den langsiktige stabiliteten i norsk økonomi og i bedriftenes omgivelser, enn på de småkronene bedriftene taper ved litt høyere rente og en litt sterkere krone i dag.

Boligskatten: Hopp i det!

Av Harald Magnus Andreassen - 14.aug.2006 @ 12:19 - Kommentér
Er det klin umulig å få gjennomført en fornuftig boligbeskatning her i landet – og så bruke skatteinntektene herfra til å kutte andre skatter og avgifter? Så godt som alle økonomer som spørres, mener at en rimelig boligskatt som kan finansiere andre skattekutt er en utmerket ide. Men fra politisk hold gis det ikke håp.

Høyresiden, som for et par år siden avskaffet en upopulær skatt som få forsto, avviser alle forslag. De ligger som gjedda i sivet og venter på at venstresiden vil si at det kanskje kan være smart med boligskatt. Venstresiden, som var mot fjerningen av boligskatten, vet at det dummeste de kan gjøre, er å si at en ny boligskatt må vurderes. Derfor knertet Aps statsminister og SVs finansminister ned Senterpartiets høyttenkende Per Olaf Lundteigen. Tak for rentefradrag på lån over to millioner kroner pr. person var ingen vinnersak.

Tull
Dessuten var forslaget dårlig. Det går ikke til roten av problemet med dagens boligbeskatning. Det ville skape nye problemer, særlig for dem som har lånt penger for å investere i aksjer og annen eiendom en egen bolig og som beskattes av inntektene av disse investeringene. De må selvsagt få fradrag for renteutgiftene.

Videre vil et rentetak på to millioner knapt nok ha noen økonomisk betydning. Svært få familier har mer enn fire millioner kroner i gjeld – og selv de som har seks millioner ville få en økt skatt tilsvarende en renteoppgang på knapt 0,5 prosentpoeng. Innstrammingseffekten vil knapt være synlig. Angrepene mot forslaget, at dette var dypt usosialt og ville ødelegge økonomien til småbarnsfamilier i byene er selvsagt også bare tull. De som ikke tåler en renteoppgang på 0,5 prosentpoeng, har dessuten et stort økonomisk problem uansett – når rentenivået i dag bare er litt høyere enn det laveste vi har hatt noen gang.

 

Hvorfor skatt på bolig?
Prinsippet er enkelt: Vårt skattesystem har alltid sett på boligen som en kapitalgjenstand, enten du bor i den selv eller ikke. Leier du ut en bolig du eier, må du betale skatt på husleien du tjener. Samtidig får du fradrag for utgiftene til vedlikehold og rentekostnadene. Bor du i boligen selv, beregnet vi inntil nylig en «fordel av å bo i egen bolig». Det er den beregnede, netto husleien du sparer på å bo i egen bolig. Du fikk derfor fradrag for renteutgiftene. Når den beregnede inntekten av egen bolig er fjernet, faller hele begrunnelsen for å beholde rentefradraget for boliglån bort! Du får ikke fradrag for andre utgifter, som kjøp av melk eller bil.

Dagens ordning er altså helt ulogisk, og den har flere uheldige effekter. Samfunnet subsidierer investeringer i bolig. Boligbyggingen blir høyere enn samfunnet egentlig er tjent med fordi vi stiller mindre krav til nytten av slike investeringer enn andre, hvor avkastningen blir beskattet. Deler av oppgangen i boligprisene i det siste, skyldes utvilsomt bortfallet av boligskatten. For å balansere økonomien, blir rentene høyere enn nødvendig, til skade for bedrifter og kommuner. Og så er dagens ordning urettferdig. Den fører til at de som har dyre boliger betaler mindre skatt enn de som leier bolig eller har en mindre bolig. Dette er det ingen logikk i.

Det største problemet med den gamle ordningen var nok at likningstakstene på boligene ikke samsvarte med markedsverdien. Like boliger fikk svært forskjellig takst og boligskatt. Det var ikke bra. Dessuten var den gjennomsnittlige taksten så lav, at skatteinntektene samlet sett ble lave og det var «billig» og fjerne den upopulære skatten.

Disse argumentene er altså økonomer flest helt enige i. De fleste andre land har klart dette mye bedre. Men vi har problemer med å overtale politikere og trolig enda større problemer med folket. Hvorfor? Jeg tror ikke vi har prøvd skikkelig, og vi har ikke forklart konsekvensene godt nok.

 

Bedre skattesystem
La oss si at vi bestemmer oss for at vi i løpet av for eksempel fem eller ti år innførte en normal boligskatt. 2,5 prosent beregnet boliginntekt er kanskje greit, den gir en skatt på 0,7 prosent av boligens verdi (28 prosent skatt på 2,5 prosent). Da kan vi bruke disse inntektene til å kutte andre skatter eller avgifter svært mye.

Tar vi skatten på lønn, kan skattesatsen kuttes med opp mot fire prosentpoeng, for eksempel fra 35 prosent til 31 prosent. Det ville være det største skattekuttet på lønn noen gang! Skattesystemet vårt ville blitt mye bedre. Det ville oppfordre folk til å jobbe mer i stedet for å overinvestere i dyre boliger. Rentenivået ville bli lavere enn uten boligskatt. Vi kan enkelt innføre noen skjermingsordninger for pensjonister og andre dersom de sitter en meget dyr bolig, men har lave inntekter.

Det tror du ikke på, sier du vel. Politikerne kommer bare til å innføre boligskatten og la være å kutte andre skatter. Men vi har faktisk klart å gjennomføre store oppryddinger i skattesystemet tidligere, uten at skattenivået har økt. Marginalskatter er kuttet dramatisk – mot at fradrag er fjernet.

 

Høyresiden har nøkkelen
Politikerne på høyresiden er de som har tenkt mest på saken, og de vet at økonomene har helt rett. Nå burde de manne seg opp og gå til venstresiden og tilby hele pakken. Vi aksepterer en boligskatt mot at lønnskatten kuttes like mye. Etterpå vil venstresiden ha alt å tape på å gå fra kompromisset.

Mens rikspolitikerne nøler, ser det ut til at kommunene må ta jobben ved å innføre en reell eiendomsbeskatning i stedet. Det er bra fordi kommunene trolig er flinkere til å få satt likningstakstene i nærheten av markedsprisene, men det kan føre til uheldige forskjeller mellom kommunene. Dessuten blir det vanskeligere å se de lokale eiendomsskattene i sammenheng med skattekutt på lønn.

Kommunal eiendomsskatt kan faktisk være hullet i Soria Moria-erklæringens løfte om ikke å øke statens skatter.

Det er mulig det er akkurat det høyresiden ønsker skal skje, slik at den kan banke venstresiden ved neste valg, men for landet synes jeg det er en meget dårlig strategi.

Si fra til en politiker du kjenner, du også!

 

PS.
Jeg vil samtidig kutte hardt i dokumentavgiften. Jeg mener formuesskatten burde fjernes - og om den ikke fjernes at satsene senkes og bolig behandles likt med annen kapital.


Slutt på gratispengene?

Av Harald Magnus Andreassen - 19.jun.2006 @ 11:54 - Kommentér

De siste ukene har vært ville på finansmarkedene. Metallpriser og aksjekurser har gått veggimellom. Obligasjonsrentene har steget, falt og steget. Dollaren har falt mye og steget litt. Markedene er åpenbart i villrede, og jeg tror noen av dem er i ubalanse.


Det er flere forklaringer på turbulensen. Mange har gitt skylden på den nye – og dermed uerfarne ­– sentralbanksjefen i USA, Ben Bernanke. Han skal ha gitt litt sprikende meldinger om utsiktene for inflasjon og renter i USA, noen av dem når han ikke burde (til den populære finansjournalisten Maria Bartiromo, på en privat middag!). Men det er for enkelt å legge skylden på Bernanke.  Han kom på jobben på da renten i USA hadde kommet nært et nøytralt nivå og veksten i amerikansk økonomi trolig er i ferd med å dempes noe. Samtidig stiger prisveksten litt, og det etter Fed i et krysspress. Når banken er usikker på veien videre, er det ikke like enkelt å gi tindrende klare meldinger om rentefotens gang. Dessuten har svingningene i de kortsiktige renteforventningene faktisk ikke vært større en enn normalt.

Andre mener turbulensen skyldes angst for inflasjonen eller angst for sentralbankenes angst for inflasjonen. Hadde det første vært riktig, ville ikke lange renter falt de siste ukene. Hadde angsten for sentralbankenes angst vært reell, ville de korte rentene ha steget mye, nå. Det har de ikke. Inflasjonen utenom oppgangen i energiprisene er dessuten ikke høy, som lønnsveksten (men begge er litt i overkant, i USA).

Jeg tror turbulensen på store deler av finansmarkedet skyldes pengepolitikken, men i et litt mer langsiktig perspektiv enn markedet nå fokuserer på, og kan ha mer langsiktige konsekvenser.


Etter at aksjeboblen og investeringsboomen sprakk i 2000/2001 støttet sentralbankene økonomiene med saftige rentekutt. Sammen med store skattekutt og økte offentlige utgifter i USA førte det til at veksten tok seg bra opp fra 2003. Holder anslagene for inneværende år, vil 2004 – 2006 bli den beste vekstperioden for verdensøkonomien siden første del på 60-tallet. Kina bidrar selvsagt også bra, men deler av veksten her er også avhengig av sterk vekst i etterspørselen i Vesten.

Samtidig har de lave renten dratt i gang en kraftig oppgang i boligprisene nesten overalt – med en tilhørende rask vekst i husholdningenes gjeld. Tilgangen på billige penger og mange gode historier om at Kina og deretter India vil trenge alt som finnes og mer enn det av råvarer og olje har ført til at mange har investert i råvaremarkedene og prisene har steget kraftig, inntil de siste ukene dramatiske fall. Veksten i konsumprisene er fortsatt moderat, men den er ikke farlig lav noen steder.

Dermed ser sentralbankene at de ikke trenger å gi gass lenger.  


I USA har Federal Reserve allerede hevet renten fra en til fem prosent på to år og markedet venter nå en videre renteoppgang til 5,5 prosent. I Europa har Den europeiske sentralbanken begynt normaliseringen av renten, og det går trolig mot slutten på 0-rentepolitikken i Japan i løpet av året. Kina har også satt opp renten, sammen med mange andre land og Kina har vedtatt flere andre tiltak for å bremse veksten.

 

Jeg tror flere markedsaktører nå ser at den rikelige tilgangen på «gratispenger» går mot slutten. Verdensøkonomien og alle lånefinansierte prosjekter vil ikke bli overrislet av en helt uvanlig rask vekst i pengemengde og kreditt til lav pris til evig tid. Ettersom renten er lav og inflasjonen normal, kan investorene heller ikke legge til grunn at sentralbankene vil kutte renten ved første signal om lavere vekst.

Selv om lange renter ikke kanskje ikke stiger mer der de har steget mest (som i USA), vil oppgangen i korte renter uansett merkes. Mange har lånt mye på flytende rente, fordi den var lavere enn fastrenten, vil vi tro. (I Norge har nesten ingen bundet renten på nye lån). Det fører til at normaliseringen av de korte rentene svir mer enn vanlig – fordi mange har en mye høyere gjeld enn normalt og «spekulanter» har vært aktive på alt fra bolig- til råvaremarkeder. Det gir ikke de beste utsiktene for vekst i privat forbruk og boliginvesteringene, særlig ikke der hvor sparingen har falt mye og er lav, som i USA.


Metallmarkedene er utsatt. Prisene ligger langt over produksjonskost for selv de dyreste, nye produksjonsanleggene. Superprofitter varer normalt ikke lenge. Men lavere råvarepriser vil være meget godt nytt for verdensøkonomien, ikke et faresignal så lenge prisfallet ikke skyldes knekk i etterspørselen.

Og selv om mange husholdninger, særlig i USA, har stukket fellen langt, er sparingen samlet sett høy i Europa og Asia. Bedriftene er i eksemplarisk stand, de tjener mye og har ennå ikke rukket å overinvestere.

Og viktigst av alt: Sentralbanker flest trenger ikke bremse hardt, de fleste skal slutte å gi kraftig gass. Det bør være til å leve med. Det er bråstoppene som er farlig.


Derfor faller aksjemarkedet

Av Harald Magnus Andreassen - 14.jun.2006 @ 14:52 - Kommentér
De siste ukene har vært ganske ville på finansmarkedene. Metallprisene har skutt i været, og nå (mandag 15. mai) faller de uvanlig mye. Oljeprisen har steget mye. Rentene har steget i de fleste land, aksjemarkedene har steget og deretter falt, og Oslo Børs har vært mørkerød. Dollaren har falt kraftig. Markedene er åpenbart i villrede og jeg tror også i ubalanse. Hva er det som skjer?

Det er mange mulige forklaringer. Jeg har en sterk mistanke om at rentepolitikken i de viktigste sentralbankene er viktig. Etter at aksjeboblen sprakk i 2000/2001 måtte sentralbankene støtte økonomiene ved å kutte renten langt ned. Sammen med store skattekutt og økte offentlige utgifter i USA (ekspansiv finanspolitikk) førte det til at veksten tok seg bra opp fra 2003. Holder anslagene for verdensøkonomien for inneværende år, vil 2004 – 2006 bli den beste vekstperioden siden første del på 60-tallet. Kina bidrar selvsagt også bra, stort sett uavhengig av pengepolitikken i Vesten.
Den høye BNP-veksten, prisprispresset på mange råvarer og en kraftig gjeldsvekst m/ tilhørende rask økning i boligprisene har ført til at sentralbankene har lagt om kursen, selv om inflasjonen ikke er spesielt høy.

I USA har Federal Reserve hevet renten fra 1% til 5% på to år, trolig en ganske passe takt i renteøkningene for en økonomi som vokser over trend og hvor arbeidsledigheten faller (noe på å tenke på for Norges Bank?). I Europa har ESB begynt normaliseringen av renten, og det går trolig mot slutten på 0-rentepolitikken i Japan. Kina har også satt opp renten, sammen med mange andre land.

Oppgangen i sentralbankrentene har ført til at de langsiktige rentene også har steget en god del, godt over 1 prosentpoeng i USA siden i fjor høst (og 2 pp fra bunnen i 2003). Når rentene stiger blir det dyrere å lånefinansiere investeringer, også for de som låner for å kjøpe aksjer. Selv om økte renter de siste årene har vært et signal om bedre vekst (også i bedriftenes inntjening), er det grenser for hvor lenge det er behagelig at renten stiger. Dessuten har nok mange kommet til den erkjennelsen at de langsiktige rentene (som sentralbankenes renter) har vært for lave de siste årene. Lange renter er fortsatt lave i forhold til faktisk eller forventet inflasjon. Realrenten er altså fortsatt lav. Så selv om vekstforventningene blir noe dempet, er det slett ikke sikkert at rentene kommer særlig ned igjen, i alle fall ikke med det første.

Markedene kan nå begynne å reagere på at gratispengene blir borte (dvs. at renten blir normalisert). Mange har lånt mye på flytende rente, fordi den var lavere enn fastrenten, vil vi tro. (I Norge har nesten ingen bundet renten på nye lån). Det fører til at normaliseringen av de korte rentene svir mer enn vanlig – når mange har en mye høyere gjeld enn normalt. Det gir ikke de beste utsiktene for vekst i privat forbruk og boliginvesteringene, særlig ikke der hvor sparingen har falt mye og er lav, som i USA.

Uroen og usikkerheten for renter, vekst og inflasjon stresser nå finansmarkedene. Derfor blir utslagene store, og det kan innevarsle et svakere konjunkturer ute.

Hadde ikke bedriftene vært i eksemplarisk god stand, ville vi ha vært skikkelig bekymret. Både i Norge og i utlandet er imidlertid bedriftenes inntjening meget bra, samtidig som de ikke har rukket å overinvestere i ny kapasitet. Bedriftene øker gjelden, men den er fortsatt ikke farlig høy. Økte investeringene kan holde veksten oppe.

Likevel tror jeg det er farlig å satse på at råvareprisene skal stige videre, oljeprisen forbli høy og rentene lave til evig tid. Det er ikke normalt med superprofitt i råvaresektorene i lang tid.

Tenk over det om du har mye av pengene dine på en konjunktur- og oljeprisfølsom aksjebørs.


Første innlegg

Av Harald Magnus Andreassen - 13.jun.2006 @ 17:01 - Kommentér

Velkommen til min blogg!


Harald Magnus Andreassen

Harald Magnus Andreassen er en av nestorene i det norsk rentemarkedet. For tiden er han sjeføkonom i First Securities / Swedbank Oslo. Utdannelsen har han fra Universitetet i Oslo hvor han er utdannet samfunnsøkonom. Har har tidligere arbeidet i Bankforeningen, Econ og har vært sjeføkonom i First Securities/Swedbank Oslo (før kjent som Elcon) siden 1994. Andreassen har i mange år tronet på toppen av Prosperas-rankingen over norske makroøkonomer.

oktober 2007
ma ti on to fr
1 2 3 4 5 6 7
8 9 10 11 12 13 14
15 16 17 18 19 20 21
22 23 24 25 26 27 28
29 30 31        
             
hits